 Park Grammofon / Musikkoperatørene, 2008 
Positiv utvikling |  |
Sarah Nebel har levert bra saker før. På Great White leverer hun fin pop som for det meste er både betagende og vakkert å høre på. Men perfekt er albumet ikke.Sarah Nebel er fra Lillestrøm og heter egentlig Elisabeth Endresen og driver i sitt ”sivile liv” som grafisk designer. Hun har tidligere levert ok popmusikk på debutalbumet Time To Fly som ble utgitt i 2004 og som fikk ståkarakter hos de fleste plateanmeldere.
Andrealbumet Great White tar steget litt videre og viser en sanger og låtskriver i positiv utvikling. Hun synger godt og har en klokkeklar og innsmigrende stemme som står seg ypperlig til de ofte melankolske og til tider storslåtte poplåtene. Mest har hun nok utviklet seg som låtskriver. Låtmaterialet holder en bedre standard enn på debuten og både tekstene og melodiene virker mer gjennomførte denne gangen. Videre er produksjonen i all hovedsak mer fokusert og lydbildet og arrangementene godt gjennomarbeidet og lar detaljene komme godt til rette på de tolv sporene som utgjør andrealbumet. Produsent Vidar Lunden og musikerne Torstein Lofthus, Kjetil Dalland, Torjus Vierli og Kjetil Steensnæs som utgjør kjernen, gjør sine saker utmerket og spesielt tangenttrakter Vierli utmerker seg.
Låtene er gjennomgående gode, med noen unntak. Best er hun på Blindfolded Star hvor hun får god hjelp av hese Trond Granlund på vokal. Denne låten er intens, medrivende og vakker på en gang og har et refreng som sitter som et skudd. Videre er det verdt å fremheve låtene Jasmin som åpner albumet, den storslåtte Time og den kabaretaktige Red Velvet Sofa (med Adrien på vokal).
Noe av låtmaterialet er litt for svevende og karakterløse til å kunne fremheves. Sanger som Pride Hit The Floor, Should Have og spesielt den svake Childhood Days blir for anonyme og stillestående. I tillegg blir Sarah Nebels stemme litt for lite røff og alt for søt i uttrykket på enkelte av låtene. Det savnes også en større variasjon i tempo og takt. Mangelen på variasjon ødelegger helhetsinntrykket noe.
Great White er i sin helhet et godt stykke popkunst som tross sine svakheter viser en artist som det er verdt å holde et våkent øye med i fremtiden.
Dagfinn Bergesen, 14.2.2008 © Panorama Media
|
