 Oh Yeah!, 1996 
DumDum goes Australia |  |
DumDum Boys er tilbake med nytt album, som de har vært på andre siden av kloden for å lage, nærmere bestemt i Australia. Turen var for så vidt vellykket, for dette er et band laget av et helt annet stoff enn vi er vant til. Veteranene leverer sin mest alternative plate til dags dato, og viser at de kan mer enn å være et tradisjonelt norsk rockbandAllerede i åpningssekvensen på Texas, merker vi en antydning til at noe har skjedd. Rytme og lyd generelt, virker coolere og sikrere enn på tidligere produksjoner. Kan de muligens ha fått sansen for trip hop siden Ludium (1994)? I hvert fall tråkker de over ukjente grenser også på neste spor, som allerede har blitt en DumDum-klassiker; Møkkamann. Hvilken tittel! Hvilken tekst! For en fremførelse!
Ikke siden glansdagene rundt legendariske Splitter Pine (1989) har bandet levert en mer solid og samtidig sær låt - dette er DumDum Boys på sitt aller beste. Førstesingel Bade Naken bærer ikke samme særpreg, men duger like fullt som en god representant for stilskiftet som har skjedd.
På Skyfri, 10.000 Mil og Lett På Tå, videreutvikler trønderne noe av det de prøvde å få frem på forgjengeren, Ludium. Men her styrket med mer vellykkete arrangementer. Her får de fram kvalitetene i låtene, noe som delvis sviktet sist. Videre er Tricky-faktoren betydelig på flere spor; Nå Er Nå, Sorry og Lett På Tå, som alle bæres av et komp som ikke minner så mye om Splitter Pine-tiden. Den tradisjonelle DumDum-lyden kan allikevel spores på Øre Til Øre, Død Tid og Ingen Her, mens Frifot ligner mest av alt på en Tre Små Kinesere-låt.
DumDum Boys har kommet til en korsvei, og det er om å gjøre for dem å finne retningen videre. Fortsetter de med det samme som på de to-tre foregående albumene, vil de lett stagnere og miste grepet på publikum. Heldigvis er det ingen overhengende fare for at nettopp det skal skje her, for med Sus viser gruppen at de kan utvikle seg hvis de vil!
Litt finjustering må ennå til, for DumDum Boys har definitivt fremdeles noe å tilføre sitt publikum, selv om råheten og aggressiviteten som preget deres første plater nærmest er forsvunnet i 1996. Fellene er likevel mange, og bandet skal passe seg godt for ikke å trå feil, og ende som enda et band som ikke klarte å gi seg mens leken fremdeles var god.
Svakheter skimtes, blant annet ved at denne platen er veldig lik den forrige, bare at den (heldigvis) er hakket bedre. Neste gang bør bandet gi slipp på det de har igjen av hemninger, og heller kjøre løpet fullt ut - á la Møkkamann.
Det er med andre ord ingen grunn til å gi opp DumDum Boys, men samtidig er det lov å håpe på at de enda ikke har levert sitt beste produkt.
Paul A. Nordal, 1.7.1996 © Panorama Media
|
