Punk In Disguise – Koselig samling

Punk In Disguise – Koselig samling

Det er da vitterlig koselig når fem band som kjenner hverandre bestemmer seg for å gå sammen om ei splittplate. Det er nettopp det Lame Ducks, Goldenboy, Greenland Whalefishers, Jef og McDolly har gjort på Punk In Disguise. Resultatet er musikalsk variert, og kvalitetsmessig stabilt.

Tatt i betraktning at de fleste bandene her ikke har mange offisielle utgivelser å vise til, er nivået relativt høyt på det meste av det som blir gjort. Det går mer på om en kan digge fem, forholdsvis forskjellige band, og deres stil.

Lame Ducks har vi omtalt før, og alle låtene er hentet fra deres andre album …Are You Lame Or Something? som kom i fjor. Derfor skal vi ikke bruke mer tid på disse låtene, annet enn å slå fast at bandet har et godt trøkk i sine fengende ska-core låter.

Straks mer interessant er det å høre punk-pop-bandet Goldenboy fra Bergen. Gjengen har tre EP’er bak seg og har gjort ferdig sitt debutalbum som skal komme en eller annen gang i år. Skal man operere innenfor denne sjangeren bør man virkelig ha de gode melodiene på plass, og det er også bandets store styrke. Det blir ikke bare øs, pøs og slappe sanger om alt og ingenting, men i stedet et skikkelig melodiøst driv, både i melodi og gitarer.

Vokalisten har en stemme som minner skremmende mye om Greg Mora fra Fluorescein. Den er god, og den har et særpreg som er lett å kjenne igjen. På Punk In Disguise har de fått med tre låter, men bandet er såpass dyktig at de godt kunne fått bidra med mer.

Neste band ut er Greenland Whalefishers, også fra Bergen, og vi får et ordentlig stilskifte. Gruppa lager musikk som er sterkt preget av folk musikk fra de britiske øyer, iblandet litt rock og punkelementer. De gjør dette med overbevisende styrke. Og det virker så autentisk, at hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg aldri trodd at disse gutta var norske! Det er bra spilt og godt komponert. Videre er det melodiøst, fengende, og med en vokalist som høres ut som lillebroren til Shane MacGowan fra The Pogues. Det lukter øl, whiskey og ren og skjær moro av hele greia. Et band det hadde vært moro å sett live.

Når det gjelder Jef, så har de et ganske så annerledes utgangspunkt rent musikalsk enn de andre medvirkende bandene på denne plata. Der de andre, kanskje med unntak av Lame Ducks, tar fatt i den gode melodien, handler Jef mye mer om støy. Med bakgrunn i bergensbandene Twigs og Punishment Park, lager bandet støypunk/hardcore som både går fort og intenst. Dette gjør dem til det bandet på plata som har minst mainstream slagkraft, til tross for en coverversjon av den gamle Tommy James & the Shondells hiten I Think We’re Alone Now.

Det har ikke så mye å si for kvaliteten – men garasjelyden blir et hakk for slitsom, med tanke på at låtene ikke klarer å feste seg etter flere gjennomlyttinger. Og det til tross for at Katy Pennys distinktive vokal gjør sitt beste for å sette tydelig preg. Ingen tvil om at de er veldig autentiske og høres særdeles røffe ut, men det må rett og slett bedre låter til.

McDolly er nok et pop-punk band, og deres største prestasjon til nå er å ha deltatt på den offisielle Green Day hyllesten Different Shade Of Green i fjor, der mellom andre Weezer deltok. Bandets oppskrift er like enkel som den kan være effektiv: Lag en poplåt, skru på fuzzen, og ett-to-tre-fir. At McDolly har blitt et bedre band med årene, er det liten tvil om. De er langt mer samspilte og har fått et godt driv over det hele, men det mangler ennå noe på låtene. Umiddelbarheten de prøver å oppnå får de ikke helt til, selv om det de leverer er godt gjort. Det som i hovedsak mangler, er et særpreg som kan skille dem fra alle andre band som spiller samme type musikk. De blir ganske enkelt for anonyme i mengden.

Punk In Disguise er ei god splittplate med fem band med potensiale, men det mangler en del på at man hopper i taket. Produktet, rettere sagt produktene, er velgjort og godt gjennomført, men inntrykket blir litt oppstykket om en ser på plata som helhet. Enkeltvis er det mye mer å hente, der spesielt Goldenboy og Greenland Whalefishers markerer seg.

En splitt som er verdt å sjekke ut om du ble nysgjerrig.

Frode Fossvold-Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsrådgiver ved NTNU. Har også podkasten "Musikkelskerne" som startet sommeren 2021. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.