 Parlophone / Capitol / EMI, 2005 
Irriterende ordinært |  |
Hjemme i Storbritannia er Coldplay for lengst utropt som vår tids U2(!), mens kritikerne overgår hverandre i omfavnelsen av bandets tredje album X&Y. Vel, britene får tro hva de vil, men virkeligheten er nok ikke fullt så enkel å forholde seg til.Chris Martin og resten av Coldplay entret riktignok scenen med en i og for seg jevn over god debut i form av Parachutes i 2000. Men allerede på oppfølgeren A Rush Of Blood To The Head to år senere, viste bandet seg fra en litt annen side. Med tanke på at det albumet kun inneholdt én virkelig god låt, ga platen dem paradoksalt nok virkelig et godt fotfeste hos massene, og som på grunn av den overdimensjonerte oppmerksomheten gjorde dem til et ”stadionband” over natten.
I og for seg helt greit det, hadde det ikke vært for at Coldplay i beste fall er et middelmådig poporkester som har basert hele sitt uttrykk på resirkulert nittitalls britpop av sorten det går minst femti av på dusinet. For i Chris Martins verden finnes det egentlig ikke snev av verken originalitet eller dybde. Og hadde det ikke vært for at band som Radiohead og (eh…) Travis hadde trådt opp stiene før dem, så hadde vi kanskje blitt spart for sutremanien som de brer rundt seg hvor enn denne gjengen setter sine ben.
X&Y er en utgivelse som ved første gjennomgang kan fortone seg som en samling låter som lett setter seg. Men allerede ved andre gjennomgang begynner irritasjonen så smått å gjøre sin entré. Coldplays musikalske identitet, i forholdsvis stor grad frontet av Chris Martins overtydelige vokale skjæringer, gjør sitt til at dette albumet vanskelig kan beskrives som særlig dyptgående.
Det består derimot av tolv lettfattelige, dog enkelte iørefallende poplåter hvor White Shadows og Talk er de to som best fortjener å fremheves, glir inn det ene øret og renner umerket ut av det andre. Helhetlig er det vanskelig, om ikke umulig, å hevde at Coldplay har noe som helst å tilføre pophistorien. Låtene deres er dog jevnt over lette å like, men enda lettere å glemme. Der band som U2 i det minste viste seg i stand til å finne frem til sitt eget uttrykk, seiler Coldplay bare umerket videre på en uoriginal suksessformel uten egen identitet.
Når det er sagt, er det på plass å poengtere at X&Y ikke er et direkte dårlig album. Melodilinjene er til dels fengende og flotte, støttet opp av arrangementer som i utgangspunktet synes velkonstruerte. Problemet er at resultatet låter forutsigbart og dørgende kjedelig.
Dette kan kanskje virke som en litt sur beskrivelse av et band mange elsker. Det er nettopp derfor også et poeng å få fremhevet at Coldplay ikke kan betraktes som mer enn hva de faktisk er. For heller ikke etter gruppens tredje langspiller snakker vi om annet enn et høyst ordinært popband som har blitt velsignet med vel mye flaks i sin karriere til nå.
Paul A. Nordal, 7.6.2005 © Panorama Media
|
