 Sonig / Dotshop.se, 2005 
Akademisk popmusikk |  |
Nathan Michel slipper i disse dager sin tredje fullspiller, The Beast, en plate som forteller hvordan popmusikk ville låte hvis akademikerne fikk bestemme.Nathan Michel er en skolert luring som gjør ting på egenhånd. Skolert fordi han foruten å spille nesten alle instrumentene på denne platen å selv, er i sluttfasen med en doktorgrad i musikk ved det prestisjetunge Princeton University i USA. Han har fra før av gitt ut to album, Dear Bicycle og ABC Def, til gode kritikker i diverse kredfora.
The Beast er på en måte ganske enkel å forholde seg til; en halvt psykedelisk, halvt harmoniserende pop av den typen Todd Rundgren og Brian Wilson kunne laget om de hatt en laptop å boltre seg med. For Michel synger veldig fint mens han finner frem de lekreste harmonier som han kutter opp i beste glitchelektronika-stil. Resultatet blir en pop-tripp som har mye å tilby en tålmodig og fordomsfri lytter.
Men noen ganger skulle man ønske at The Beast ikke hadde båret så sterkt preg av å være laget av en skolert flinks. Dette fordi det er de låtene som er mest trofaste mot det klassiske popformularet som fungerer best. Når en kan så mye musikk som denne vordende Doktor Musikk, er det naturligvis vanskelig å ikke dra på med alle triksene man kjenner til. Men denne platen hadde nok vært hakket vassere om den hadde vært nivået enklere. Kanskje er det like greit at ikke alle musikere er akademikere?
Andreas Haugaard, 3.5.2005 © Panorama Media
|
