 S2, 2005 
Flaata er trist igjen |  |
Mannen som karakteriseres som en av landets desidert beste vokalister, Paal Flaata, er tilbake i sitt rette element. Med sitt andre soloalbum Rain leverer han dyp, trist, til tider destruktiv og aldeles nydelig musikk.Mens hans forrige soloskive, In Demand, var en samling av coverlåter, er dette en plate Flaata selv har laget sammen med låtskriverne Christer Nystrøm og Ben Lorentzen, sistnevnte kjent fra gruppa Brent som for noen år tilbake høstet gode kritikker.
De fleste forbinder navnet Flaata med gruppa Midnight Choir, som i en
årrekke har levert store doser med genial melankolia til det norske folk. Nå
er det altså slutt på gruppas eksistens, og Flaata har for alvor lagt ut på
egenhånd. Å si at stemmen hans har tatt skade av bruddet ville være en stor overdrivelse, men visse endringer har selvsagt oppstått i musikken, etter at resten av midnattskoret- Atle Bystrøm (alias Al Deloner) og Ron Olsen- ikke lenger medvirker under låtenes fødsel.
Som sagt er det stemmen som gjør Flaata til den han er, og ikke nødvendigvis musikerne rundt han. Slik kan det ihvertfall virke på denne plata. Han har nemlig tatt med seg sårheten vi husker fra Midnight Choirs største suksess Amsterdam Stranded på nittitallet- og videreført dette på flere av låtene på sitt nye album. Sangtitlene sier vel i utgangspunktet sitt. Med Right Next To Nothing, Don´t You Walk Away og Life Down Here In Hell, forventer man neppe en tivoliplate.
Er det godt nok? Absolutt. Låten Wolfs Eyes blir litt rar, og
lager en merkelig uregelmessighet blant resten av låtene, men da disse er så gode som de er, er ikke dette noe som nødvendigvis trekker ned.
Liker du Flaata fra før kan du trygt gå i butikken. Er du nybegynner på
området kan dette fortsatt fungere. Som en slags innføring i Flaatas verden
er dette nemlig en god begynnelse.
Nils F. Skumsvoll, 20.4.2005 © Panorama Media
|
