 Rod Stewart:
Every Picture Tells A Story [CD]Mercury, 1971 
Den hese heltens beste stund |  |
Rod Stewart, den fotballgale skotten alle pønkerne elsket å hate ved inngangen til 80-årene, lagde i perioden 1969-74 glimrende akustiskbasert rock'n'roll. I 1971 nådde han toppen, såvel kunstnerisk som kommersielt, med albumet Every Picture Tells A Story.Roderick David Stewart - bedre kjent som Rod Stewart - ble født i London 10. januar 1945, og var allerede i 1971 en veteran innen den britiske musikkscenen. Han startet sin musikalske karriere tidlig på 1960-tallet som folkesanger, og oppholdt seg i Europa sammen med folkartisten Wizz Jones.
Han returnerte til England i 1963 for å bli medlem av R'n'B-bandet Jimmy Powell & The Five Dimensions, for senere samme år å bli medlem av Long John Baldrys band The Hoochie Coochie Men. Gruppen ble aldri noen sukksess, så han forlot dem i 1965 til fordel for "supergruppen" Shotgun Express hvor også navn som Peter Green og Mick Fleetwood (Fleetwood Mac) inngikk i konseptet.
Senere dukket han opp som medlem av Jeff Beck Group og deltok på to av deres viktigste album, Truth (1968) og Beck-Ola (1969). Da var det tid for å overta mikrofonen i Small Faces etter legendariske Steve Marriott. Han fikk med seg bassisten fra tiden i Jeff Beck Group, Ronnie Wood, som skiftet over til vanlig gitar.The Faces spilte rølpete og spretten rock med fotballrefrenger og ble etterhvert et stort navn på konsertfronten i både USA og England.
Every Picture Tells A Story inneholder en blanding av selvkomponerte låter og nøye utplukkede coverversjoner. Til forskjell fra låtene han spilte inn med The Faces, er disse mer reflekterende, mer akustisk basert, samt at coverlåtutvalget er mer gjennomtenkt. Hans egne låter, som for eksempel tittellåten, Maggie May og Mandolin Wind står ikke tilbake for noen av coverbidragene.
Stewart's versjoner av That's Allright Mama (Elvis), Tomorrow Is Such A Long Time (Dylan) og Reason To Believe (Tim Hardin) står heller ikke tilbake for originalversjonene. Rod behandler dem røft og får dem til å lyde som om han skulle ha skrevet dem selv. Han fremstår som en artist som foruten å skrive gode låter, er en fremdragende tolker av andres materiale.
Spesielt er Reason To Believe et glimrende bevis på dette. Som på de foregående soloplatene benytter han seg av The Faces og venner som musikere. Ron Wood gjør sine beste musikalske bidrag noensinne på denne platen, og bidrag flittig både med gitar, pedalsteelgitar og bass. Ellers medvirker Ian McLagan på orgel, samt trommeslageren fra Stewart's tid med Jeff Beck, Mick Waller.
Platen er en oppvisning i spretten rock'n'roll og mer folkaktige låter, og inneholder som tidligere nevnt hiten Maggie May som nådde førsteplassen på begge sider av Atlanteren. Albumet er en klassiker fordi blandingen av humørspredende rock og den akustiske folkrocken aldri har blitt gjort bedre før. Every Picture Tells A Story er en plate Rod Stewart aldri vil klare å toppe, ja ikke engang komme i nærheten av er jeg redd.
Dagfinn Bergesen, 22.1.1996 © Panorama Media
|
