 Schmucks, 2003 
Sjokkerende bra! |  |
The Schmucks er mye bedre enn det lurvete rockeverksted-bandet de fremstår som på coveret. Rjukanbandets melodiøse rock'n'roll er sjokkerende bra,Det var med en viss motvilje undertegnede fikk debutplaten til The Schmucks i hende. Jeg liker nemlig ikke å gi dårlige karakterer på plater og jeg må skamfullt innrømme at det var en karakter langt ned på skalaen jeg så for meg før plata hadde snurret sine obligatoriske runder i spilleren.
Men når det endte annerledes, så må det være lov å få minne om at Rjukan-bandet i det rent formelle har alle odds mot seg. The Schmucks heter jo The Schmucks, ikke sant? De har titulert plata Hard As A Rock med tilhørende hjemmelaget ’coverart’ der en fyr ligger i senga og er... ja, nettopp hard as a rock. De sender ut et presseskriv som er hinsides amatørmessig, attpå til - og optimistisk nok - for det meste skrevet på dårlig engelsk. Dette kunne vel umulig ha noen som helst form for musikalsk verdi?
Jeg tok feil. Grundig feil. Produsent Ole Børud har virkelig fått disse Telemark-begavelsene til å skinne. Man faller pladask for bandets sound, låter og vokalist Johnny Two Times gutteaktige røst. Sistnevnte har da også skrevet temmelig nøyaktig nitti prosent av låtene her og beviser med det at han åpenbart har anlegg for låtskriving. Men for all del: alle de fire i bandet gjør en fin innsats på de ti låtene som utgjør denne tjuetre minutter lange utgivelsen. Og pass på å ikke la deg lure av lengden heller, disse guttene har faktisk skjønt at mindre faktisk er mer – denne har blitt spilt minst ti ganger på noen ganske få dager.
Bass, gitar, trommer og vokal holder lenge, men selv denne uslitelige syntesen trenger støtte i form av det undertegnede kaller det lille ekstra, det som alle band må ha for å skille seg ut. Gjestetrompetist Arne Hiorth vil neppe bli nevnt i samme setning som Ole Edvard Antonsen en gang til. Men bruken av ham er en av de faktorene som tilfører The Schmucks det ekstra krydderet som hever dem fra å være OK til å bli noe langt over middels. Variasjon er også avgjørende, og her finnes faktisk alt fra ballader, poplåter og ting som minner litt om metal innimellom den rå melodipunken som danner kjernen i The Schmucks musikk.
Men det aller viktigste å få med seg i forhold til the Schmucks er at de slett ikke bare tar noen lettkjøpte bruktriff og resirkulerer den med fullt øs fra start til mål. De meddeler seg i form av melodier, til og med kriminelt gode sådanne. Kombinasjonen av popfaktoren, gode riff og en vokalist som passer som hanske i hånd til sjangeren får en til å tenke på et ungt og sultent Ash.
Avslutningsvis må anledningen benyttes til å ønske seg en lengre versjon av den fine avslutningsslåta Godspeed! Og det viktigste av alt: flere The Schmucks-utgivelser! Helst med bedre samsvar mellom innpakning og innhold neste gang.
NB! Plata kan kjøpes hos Big Dipper.
Øyvind Svaleng, 12.1.2004 © Panorama Media
|
