Litt om meg selv:
- Grunnlegger og initiativtager til musikkmagasinet Panorama, hvor jeg siden starten i 1995 blant annet har fungert som redaktør og musikkjournalist.

Født og oppvokst i Bergen, men har de siste årene holdt til i Oslo.

Begynte min karriere i musikkens verden som ekstrahjelp ved siden av grunnskolen i den legendariske platesjappen Apollon i Bergen så langt tilbake som i 1980. Der jobbet jeg mye på ettermiddager og lørdager helt frem til 1987, mens jeg samtidig fullførte gymnaset og førstegangstjenesten på Haakonsvern. I løpet av åttitallet drev jeg også litt som DJ på si, og spilte på diverse mer eller mindre kjente klubber- og rocksteder i Bergen, for øvrig en gesjeft jeg har tatt opp igjen i det siste. Nå for tiden snurrer jeg jevnlig plater på Internasjonalen i hovedstaden, og har innimellom også gjesteopptredener på steder som Café Mono og Garage.

Som liten drittunge ble jeg aller først oppmerksom på at musikk var noe jeg ville satse på den gangen ABBA vant Grand Prix. Men (heldigvis) gikk det ikke lang tid før jeg oppdaget band som Kraftwerk, som tidlig ga meg et helt nytt syn på hva musikk faktisk også kunne være for noe. Og da punken gjorde sin entré i 1977 var jeg helt solgt.

Punk- og new wave skulle etter hvert bli inngangsporten og døråpner til hva som senere skulle komme, og til tross for at jeg antageligvis er ansett som et "ekte barn av åttitallet", ble mitt hovedfokus fra slutten av syttitallet og utover mer og mer dreid i retning indie- og alternativ rock. Noe som for øvrig har vedvart videre opp gjennom årene. Engelske band som The Jam, The Clash, Depeche Mode, The Smiths, The Cure, Sex Pistols, Joy Division og New Order skulle etter hvert farge og prege mye av min innholdsrike musikkhverdag

For å gjør en lang historie litt kortere: Les Nick Hornbys bok (eller se filmen om du foretrekker hurtigversjonen) High Fidelity, så har du mer eller mindre min bakgrunnshistorie. Noen ganger lurer jeg på om forfatteren kan ha spionert på meg i skjul i alle disse årene bare for å bruke meg som rollemodell for hovedepersonen i bokas handling. For der er det virkelig mange episoder jeg kjenner meg svært godt igjen i...